I gode og onde dager

(Dette er verken en kritikk eller forsvar, men mine tanker)

Noen gifter seg ganske tidlig og opplever gode og onde dager, mens andre venter mange mange år før de ta det steget. De ser liksom ingen grunn til å måtte gifte seg ( de har det jo så godt sammen alikevel). Og de kan like mye oppleve både det ene og det andre sammen med sin elskede, og kanskje det nettopp i det forholdet at kjærligheten virkelig blir satt på prøve. Siden de velger ut i fra kjærlighet å holde sammen og ikke en forpliktelse.
Men så skjer det at man etter alle disse årene tar steget som man før ikke trodde betydde noe. Dvs man gifter seg ( noe som er tryggere en samboerskap).
Jeg hørte da noen si:"hva er de ikke gift? hvofor velger de det nå? Har de ikke vært sikre nok?" Jeg grublet litt på disse utsagnene, men fant fort ut at det faktisk er en mye større kjærlighetserklæring enn en usikkerhet når det gjelder antall år.
Det er lett å sitte å være 3. person og "dømme", men med hvilken rett? Hva vet man om fortiden til disse menneskene?
Kanskje har ikke tiden vært moden før nå! Selv om de lenge har levd som et hvilket som helst annet ektepar. Jeg vil heller si at de har brukt tiden godt, pleid kjærligheten og ikke latt seg presse inn i noen form.

Et lite råd på veien

"Du kan heve deg over alt det negative når du innser at den eneste virkningen det har på deg, er din tro på det. Når du erfarer denne sannheten om deg selv, er du fri"
(av Eleen Caddy)

Dette er lettere sagt en gjort tenker du kanskje? Og jeg er helt enig med deg i det. Tenkte slik selv den første gangen jeg leste dette sitatet, men må nå innrømme at det faktisk er en sannhet i dette. Spesielt når det gjelder tanker om enn selv som er negative.
Negative tanker=>negative følelser=>negativ adferd

ORD!!

Et ord som blir sagt - i alvor, i skjemt
kan brenne seg fast og aldri bli glemt.

Et ord kan gi glede og håp og tro.
Et ord kan gi sår som aldri vil gro.

Så velg dine ord med forstand og takt.
For husk at et ord har makt.

(sitat: En venn)

Til min kjære søster

(sommeren 2003)

I dag hadde du blitt 27 år , men to dager etter din 25 års dag så orket du ikke mer.
På en vanlig og ellers travel hverdag så merker jeg ikke så mye til savnet etter deg, men nå som datoen for din gebursdag er her så stikker det ekstra i hjertet mitt og jeg får en liten klump i halsen. Jeg merker litt av sjokket og fortvilelsen som delvis lammet kroppen min den dagen. Det var så uvirkelig at det skulle skje nettopp deg. Du hadde jo fremtiden foran deg.

SAVNER DEG, LISA!!

Din Storesøster