I gode og onde dager

(Dette er verken en kritikk eller forsvar, men mine tanker)

Noen gifter seg ganske tidlig og opplever gode og onde dager, mens andre venter mange mange år før de ta det steget. De ser liksom ingen grunn til å måtte gifte seg ( de har det jo så godt sammen alikevel). Og de kan like mye oppleve både det ene og det andre sammen med sin elskede, og kanskje det nettopp i det forholdet at kjærligheten virkelig blir satt på prøve. Siden de velger ut i fra kjærlighet å holde sammen og ikke en forpliktelse.
Men så skjer det at man etter alle disse årene tar steget som man før ikke trodde betydde noe. Dvs man gifter seg ( noe som er tryggere en samboerskap).
Jeg hørte da noen si:"hva er de ikke gift? hvofor velger de det nå? Har de ikke vært sikre nok?" Jeg grublet litt på disse utsagnene, men fant fort ut at det faktisk er en mye større kjærlighetserklæring enn en usikkerhet når det gjelder antall år.
Det er lett å sitte å være 3. person og "dømme", men med hvilken rett? Hva vet man om fortiden til disse menneskene?
Kanskje har ikke tiden vært moden før nå! Selv om de lenge har levd som et hvilket som helst annet ektepar. Jeg vil heller si at de har brukt tiden godt, pleid kjærligheten og ikke latt seg presse inn i noen form.